Fiskeværseventyret

Baugen av den gamle trebåten skyves fremover, i takt med at det ramsalte havvannet blir presset bakover av de velbrukte årene. Line Nicolaysen følger den forbipasserende tradisjonsbåten med blikket.

– Å sitte her på berget i stillhet, og hvile øynene på den langstrakte horisonten, kanskje helt til du ser solen gå ned i havet. Kraften, tidevannet, bølgene, vinden, suset. Det er noe med den roen det gir deg som er helt uslåelig, uttaler hun med et nytelsens sukk.

Lengst nord på Mørekysten, fra Smøla og enda litt utover, så langt som du kommer deg tørrskodd mot havgapet, ligger Veiholmen. Sammen med søsteren Hilde Røinås eier Line en reiselivsbedrift her, med restaurant, og gjestehus for overnattende.

– Veiholmen var i sin tid det største fiskeværet sør for Lofoten. Det har vært bosetning i området her ute mange tusen år bakover i tiden, forteller hun.

– Nærheten til havet var ensbetydende med nærhet til mat. En time kortere å ro, ga en time ekstra tid til å dra opp fisk. Alle hadde båter av ulike størrelser, og alle fisket. De klarte kanskje å finne en gressflekk til en ku for melken sin skyld, og noen høner og en gris de slaktet til jul, men det var fisket som var næringsgrunnlaget deres. I mørket navigerte de etter lyden av hvert enkelt skjær. Det lever fortsatt en eldre kar her som kan den kunsten.

Opplev Veiholmen

De to søstrene fra Grimstad startet prosjektet sitt på Veiholmen i 2015. Både de og det heldige innfallet deres ble tatt godt imot av lokalbefolkningen.

– Vi er født og oppvokst ved havet, på Sørlandet. Dette er hakket mer dramatisk, påpeker Line, og slår ut med armen mot de værharde omgivelsene.

– Vi ville satse her. Dele dette med andre.

Hun mangler ikke superlativer når hun beskriver sitt vestnorske paradis.

– Her kan du ta en tur ut til fyret og se på været, eller «gå småttan» som de sier her – gå på tur gjennom alle de gresskledde smugene mellom husene. De ligger i klynger, dandert for å kunne beskytte hverandre mot sørvesten fra det uforutsigbare havet.

Området rundt Veiholmen har en av Norges kanskje aller mest innbydende skjærgårder.

– Holmer, skjær og sandbanker i hopetall innbyr til dykking og kajakkpadling. Du kan bli med på havørnsafari, oppsøke vikinggraver, spise god nordmørsk kost, eller dekke ditt historiske informasjonsbehov ved kystkultursenteret «Brenneriet».

Senteret holder tradisjonene i hevd; arrangerer trebåtregatta, restaurerer gamle båter, og lærer deg å ro.

– Få gjerne med deg en konsert med det lokale mannskoret «Karrain». Folk er glade i tradisjonsrik sang her ute. Historisk sett samlet mannfolkene seg i naustene på fritiden, og sang.

Respekt for havet

I dag serverer værgudene et nesten flatt hav, men Line mener at vinterstormer kan være vel så spennende å oppleve som sommersol og varme vinder.

– Været skifter på en toøring her ute. I det ene øyeblikket sitter du der i sørvesten med håret flagrende rett ut til siden – To minutter senere driver det den andre veien. Vinden fra nordvest gir de største bølgene. Da ruller dønningene inn mot Veiholmen rett fra Atlanterhavet, og den solide moloen er gull verdt. Jeg ville ikke ha beveget meg på utsiden av moloen i en nordvestlig storm, nei.

Den nevnte moloen ble bygget av stein som ble sprengt ut da havnen på Veiholmen ble etablert på 1930-tallet. Altså to fluer i en smekk: En lun og trygg havn, og en molo som vern mot stormflo.

Allerede få år etter at den stod ferdig fikk moloen vise hva den var god for. Storm og uvær hadde pisket i flere dager da enorme bølger slo inn over land.

– Det var natt til søndag. Fiskerne hadde fri, og de aller fleste innbyggerne lå og sov i sengene sine. Det var nok det som reddet dem. Ingen mennesker døde, men det ble funnet dypvannsfisk langt oppe på land.

Kjempebølgene som kom i 1938 slukte 25 bygninger; naust, brygger og uthus. Sjøen flommet også inn i flere bolighus. Rundt 30 båter forsvant, eller ble knust til pinneved av kraften i de massive bølgene.

– Uten moloen hadde det nok gått med det dobbelte, resonnerer den historieinteresserte reiselivsentusiasten.

En måke åpner ufint latterdøren langt der ute. Line stryker bort en blond lokk, som godværsbrisen ustanselig smyger foran ansiktet hennes.

– Det hadde ikke vært liv her ute uten havet. Frykten kunne ikke stoppe dem fra å dra ut på fiske.

Uttrykket «Havet gir og havet tar» sitter i ryggraden for befolkningen.

– De passer på om vi litt mer uerfarne blir for uvørne. De har historisk sett levd tett på havet og trusselen, og respekten er stor.

Levende historie

Veiholmen er fortsatt et levende fiskevær. De aller fleste innbyggerne på Veiholmen kommer fra familier som har bakgrunn innen fiskeri.

– Mange har en liten sjark liggende på indre havn og tøffer daglig ut etter fangst til seg selv, eller for å levere til fiskemottak. De lokale verdsetter gjerne den gamle ærverdige trebåten sin høyere enn bilen. Men uten veien som kom for 40 år siden hadde nok også dette fiskeværet vært fraflyttet, antar Line.

Samholdet er sterkt på øyen.

– På Veiholmen «går en på lyset», som de kaller det. Står lyset på i huset ditt betyr det at naboene er velkommen inn, helt uanmeldt. Om en ikke vil ha besøk må en låse døren eller slå av lyset. Innbyggerne er åpne og inkluderende, og vant til å ta vare på hverandre.

Som eksempel nevner Line festene «på lokalet». Da dekkes det tre langbord der innbyggerne samles side om side, enten alderen er 18 eller 80. De prater, de synger, og de danser.

– Åpenheten blant menneskene her gjelder også dem som kommer for å utforske fiskeværet. De er oppvokst med at «framandfolk» kommer rekende med sjøen – og et smil eller et «hei» starter gjerne en trivelig samtale.

Bare vær

Line stilner, et lite øyeblikk – sveiper blikket over holmer, skjær, og hav.

– Her ute møter øynene ingen hindringer. Det er åpent. Det er fritt. Det er luftig. Det er en opplevelse å få dele dette med andre. Du trenger ikke bil – her sykler vi, eller går. Vandre en tur på moloen, sett deg på en benk og pust ut. Se på havet. Virkelig se på havet. Vi har godt av å hvile hodene våre av og til, presiserer Line.

Å se på havet blir som en meditativ opplevelse. Havsuset senker strømmen av tanker som bombarderer oss.

– Kjenn hvor godt det gjør å bare være. La deg fasinere; se på bølger, se på farger som endrer seg – se på havsuler og ørn som svever, eller en hegre her og der.

Dyrelivet her er vilt og vakkert. Området har Nord-Europas største hekkende havørnstamme. Hele 50 par hekker her hvert år. Du kan se oter, sel og spekkhoggere, og under havflaten finnes akkar, tunfisk, kamskjell og hummer. Padleguidene hos Smøla kajakk kjenner hvert sund, hver vik og hver holme.

– Å padle i kajakk her er helt ubeskrivelig, det er så mange holmer og skjær. Enkelte steder ligger de så tett at du må padle med hendene, fordi det ikke er plass til å bruke årene. Og det yrer av liv på sandbankene i det turkisblå vannet under kjølen, ivrer Line.

– Er du heldig vil nordlyset danse over hodet ditt, og når havet tillater det arrangeres det padleturer på utsiden av moloen på kveldstid. Da padler du inn i solnedgangen.

Helt magisk.